GoNorth 2024 - Dag 10, 7. september

Skipet er nå ute av Independence-fjordsystemet og er på vei nordover for å utføre bunnkartlegging.

Toktets første isbjørn

Rundt halv tre fikk vi øye på turens første isbjørn. Den beveget seg rolig noen hundre meter unna skipet.

Noen ganger er isbjørner nysgjerrige og nærmer seg skipet – men ikke denne.

Jakten på istidens hemmeligheter

Cecilie Thaarup er PhD-stipendiat ved UNIS, hvor hun forsker på arktisk paleoklima. Hun fikk stillingen i juli og hadde bare vært i jobben i én uke da toktet startet. Dette gir henne en unik mulighet til å samle inn prøver før hun presiserer sitt forskningsfokus, noe som er annerledes enn for mange PhD-studenter, som ofte definerer temaet først og deretter prøver å finne relevante prøver.

Det ble tatt mange sedimentprøver på denne turen, og å holde orden på dem alle krever et godt strukturert system. På bildet: Cecile Thaarup (UNIS).

I går kveld stoppet skipet ved en stasjon nær munningen av Independence Fjord-systemet. Stedet ble identifisert av toktleder Jan Sverre Laberg (UiT) som verdt en nærmere titt, fordi bunnkartleggingen utført da vi seilte inn viste en undersjøisk formasjon som kunne være avsatt av isbreer.

Planen var å samle inn sedimentprøver fra toppen av formasjonen, og deretter fra området nedenfor. Isdriften satte en stopper for denne planen, og begge prøvepunktene havnet under den identifiserte formasjonen. For Cecilie viste dette seg å være et heldig slumpetreff. Gravity-coren som ble hentet opp inneholdt et lag nederst med blandede sedimenter som varierte fra finpartikulært mudder til sand og grus.  Dette er akkurat slike sedimenter man forventer å finne der en isbre en gang stoppet.

Cecilies plan er å datere sedimentlaget som er rett over de blandede sedimentene for å fastslå når de ble avsatt. Dateringen kan utføres med ulike metoder, inkludert karbon-14-analyse av foraminiferer, som vi beskrev i gårsdagens rapport.

Cecilie er svært spent på hva prøvene vil avsløre om den glasiale historien til Independence Fjord-systemet. Dette kan gi viktig innsikt i hvordan breene har påvirket området gjennom tidene, og bidra til en bedre forståelse av Polhavets fortid, som er et av hovedmålene for årets GoNorth-tokt.

Ut i Polhavet må man fikse selv

Vi har sagt det før: de eneste reservedelene som finnes i Polhavet er de man tar med seg. Dermed er det lurt å lære seg å fikse ting selv. Dette er mannskapet og ingeniørene på forskningsteamet veldig gode på. På stasjonen som kom like etter Ceciles slumpetreff, traff gravity coreren et hardt underlag. Kanskje var det en stein. I alle fall ble den bøyd.

Gravity coreren ligger i hovedhangaren. Klarer du å se at den er bøyd?

Med kraner, stropper og nøye planlegging klarte manskapet å gjøre den rett igjen

Som ny! Nå er gravity coreren rett igjen.

Bedre iskart, helt automatisk

Oskar Gjesdal Veggeland (NTNU) og Ashquil Alam Khan (NTNU) er begge PhD-stipendiater som jobber med å automatisere datainnsamlingen som kan på sikt bli brukt til å produsere bedre kart over havisforhold. De arbeider med ulike sensoroppsett og fokuserer på forskjellige aspekter, men hovedtanken er ganske lik.

Oskars prosjekt går ut på å samle inn data fra flere sensorer og integrere disse til et helhetlig bilde. Hovedmålet hans er ikke nødvendigvis å lage iskart, men å demonstrere hvordan ulike typer sensordata kan kobles sammen på en effektiv måte. Oskar har plassert sine to sensoroppsett på ulike steder på skipets side, noe som gir ham muligheten til å samle inn tredimensjonale data om havisen.

En av de største utfordringene han står overfor er å få skipsnavigasjonsdataene (fra GPS og kompass) til å stemme overens med informasjonen fra sensorplattformenes IMUs (Inertial Measurement Units), som er med å måle hvordan skipet beveger seg. På sikt er tanken at systemet hans skal være helt selvstendig, og ikke avhenghig av navigasjonsdata fra skipet. Dette er Oskars andre tokt, som gjør at han allerede har betydelig erfaring med slike komplekse oppgaver.

Det er alltid noe som må fikses, så Oskar har vært ute utenfor broen mange ganger for å gjøre justeringer på sensorplattformene.

Arbeidet foregår på 8. dekk, 15 meter over det iskalde vannet.

Slik ser sensorplattformen ut på innsiden. Den grønne firkanten til høyre er laserskanneren (lidar); like til venstre er et kamera; over lidaren er IMU-en; den svarte boksen på toppen er en nettverkswitch; den lysegrå rektangelen med hull i er strømforsyningen; like under det er datamaskinen som styrer plattformen.

Er det det man kaller åpent kontorlandskap?

Ashquils prosjekt er også sentrert rundt datainnsamling, men hans sensoroppsett er ulik. Ashquils har én sensorplattform i baugen og én på siden av skipet. Dette er Ashquils første tokt, og han har møtt noen utfordringer, blant annet innen nettverksaspektene av å overføre data fra sensorene til datamaskinen for opptak.

Ashquil Alam Khan (NTNU) jobber på én av sensorplattformene hans i et av skipets laboratorier.

Begge stipendiatenes arbeid representerer viktige skritt mot å bruke big data og algoritmer for å forbedre planleggingen av isbryterruter. Gjennom testing og utvikling av ulike sensoroppsett om bord på isbryteren, bidrar de til å legge grunnlaget for mer effektive og miljøvennlige operasjoner i fremtiden. Arbeidet de gjør kan med tiden også anvendes i helt andre felt der man må bruke flere sensorer sammen.

Planen fremover

Morris Jesup Rise, en undervannsformasjon som strekker seg nordover fra Grønlandskysten, var på plan A for dette toktet, men dessverre er isforholdene der vanskelige. Det er godt mulig at Kronprins Haakon hadde klart å komme seg dit, men det hadde tatt tid (og brent enorme mengder drivstoff). Tiden som brukes på isbryting, reduserer tiden tilgjengelig for datainnsamling, så toktlederne må veie kostnadene av tid og drivstoff opp mot verdien av dataene som kan samles inn.

Toktlederne Jan Sverre Laberg og Bjørg Risebrobakken diskuterer planen for de kommende dagene, og vurderer hvordan de best kan tilpasse seg de aktuelle isforholdene.

Snart nærmer skipet seg starten på en linje som går nordover (dog ikke så langt nord at den når Morris Jesup Rise), og som GEUS-teamet er interessert i å kartlegge. Fordelen med kartlegging med multistråle-ekkolodd er at skipet ikke absolutt må bevege seg i en rett linje. Datainnsamlingen foregår uansett om skipet svinger, noe som ofte skjer i isen for å spare både tid og drivstoff. På vei sør igjen kan kartleggingen fortsette. Der kan vi faktisk koble kartleggingen til en annen linje med bunnkartlegging som ble gjort av danskene i samarbeid med den kanadiske isbryteren Louis St-Laurent i 2015. Denne linjen ble aldri fullført på grunn av tunge isforhold i den nordligste delen.

 Kartet viser hvor skipet har vært så langt (streken i gult) og de forskjellige stasjonene der prøver ble tatt (de oransje prikkene). Den oransje streken til venstre viser vårt neste mål: den første linjen der GEUS ønsker å utføre batymetri (havbunnskartlegging). Illustrasjon: Alexander Minakov (UiO), med kartdata fra IBCAO.